- Å, nei.
Han gisper når han tar et overblikk over katastrofen foran seg.
Aldri i sitt 40-årige liv har han sett noe lignende. Om noen kan ha
overlevd vet han ikke.
Han kan bare håpe at han vil finne sin 16-årige sønn i det
overveldende området av ødeleggelse. Bare det lille håpet om å
finne Ola stanser ham fra å flykte fra åstedet. Han trakk pusten
dypt inn og fortsatte. Det var nesten umulig å ta seg fram gjennom
alt som lå strødd i veien for ham. Han beveget seg sakte framover.
Han hvisket for seg selv:
Ola ! Ola !
Han snublet og nesten falt flere ganger. Så hørte han noe, eller
noen røre på seg. I det minste trodde han det. Kanskje han bare håpet.
Han ristet på hodet og fortsatte mens magen strammet seg.
Han kunne ikke forstå hvordan dette kunne ha skjedd. Det var litt
lys, men ikke nok til å se særlig mye. Noe vått og kaldt berørte
hånden hans, og han rykket den til seg.
Desperat ropte han:
- Ola !
Fra en haug med uidentifiserbart materiale hørte han sønnen sin si
med en stemme så svak at den nesten ikke kunne høres:
- Ja, pappa.
Mannen sukker:
- Det er på tide å stå opp og gjøre deg klar til å gå på
skolen, og for himmelens skyld se til å få ryddet opp på dette
rommet !
